JAAAAAAAA!!

Ny pers var målet, og det gikk. At det ble Hawaii-plass i tilegg var en kjempebonus. Sjokkerende faktisk.

Jeg ga opp Ironman Hawaii i 2005 jeg, og hadde ikke på noen måte regnet md å kvalifisere meg i Østerrike med bare 6 plasser i klasse M30. En utrolig opplevelse!

Viste på forhånd at jeg var i mitt livs form. Det var bare å få det ut på selve dagen. Reiste ned med familien på tirsdag, og vi bodde i rolige omgivelser 12km unna Ironman sirkuset i Klagenfurt. Med 2 små barn å holde fokus på, ble det en avslappet og bra oppladning.

Starten kl 0700 gikk ikke helt som planlagt. Vi ble holdt igjen på land til det var 4min til start. Da vi endelig kunne svømme ut til startlinja gikk skuddet 2min for tidlig, så jeg var fortsatt 50m bak den når vi var i gang.

Med 2200 startende ble det veldig mye slossing. Fikk aldri klart vann på hele svømmingen. Ble bare liggende i stimen og følge etter de andre. Følte det gikk for sakte, men fikk gjort svært lite egentlig. Var lettet når jeg kom opp og så at klokka viste 1.01. Var bare 1min etter skjema, og det var ingen krise.

Var fast bestemt på å ta det pent på sykkel. Var opp av vannet på over 300. plass, så det ble som vanlig mye forbikjøring i starten. Etter hvert ble vi en gruppe på 8-10 mann som syklet sammen. Hele tiden godt påpasset av dommere som sørget for at 10m regelen ble fulgt. Jeg var livredd for å ligge for nærme, det ville betyd 6min i penalty-boksen før løping. Det hadde jeg ikke tid til. Opp Rupertiberg sprakk gruppa litt opp, og jeg kjørte meg opp til en gruppe lenger frem i feltet. Passerte halvveis på 2.26 og lå godt an til å sykle 4.54 som var planen.

Følte meg vanvittig sterk på sykkel. Lå hele tiden 20-25 slag under terskel på flatene, og aldri over terskel i bakkene. Satt bare å gliste og passet på å få i meg nok mat og drikke. 5 barer og 7-8 flasker gikk ned, sammen med salttabletter. Måtte late vannet 8 ganger på sykkelen, så varmen plaget meg lite. Etter 120km tok vi igjen en stor gruppe med bla damevinner Niederfinger. Jeg likte situasjonen dårlig, for i en så stor gruppe er det vanskelig å holde 10m, og sjansen for å få straff er stor. Valgte å ligge i front, og var aldri lenger bak enn nummer 4. Vi ble passet på av 3 dommersykler, og alt gikk veldig lovlig for seg. Opp Rupertiberg 2. gang sprakk jeg feltet og kjørte av gårde med 3 mann til inn til veksling. Syklet på 4.53. 36,8km/t i snitt med 137 i snitt puls.

Planen var å løpe ut etter 6 timer, og da løpe under 3.30 for å sprenge 09.30 grensen. Løp ut på 6.01, og har aldri følt meg så lett i beina etter 180km sykkel. La i vei i 4.30/km fart og passerte 10km på 45min. Roet litt ned ut til andre vendepunkt, og passerte halvmaraton rett over 1.40. Ut til 3. vendepunkt gikk det litt smått, og jeg måtte over 5min pr. km en stund. Fikk i meg ekstra med gel og salt ved siste passering av målområdet, og var klar for å kjøre på med alt som var igjen på siste runden. Løp ganske hard ut til siste vending, og derfra og inn bare øste jeg på. Lå helt på grensen, og kjente krampa lå og lurte øverst i begge hamstrings. Det var trangt i løypa siste 2km inn til mål, men jeg skjønte nå at så lenge krampa ikke tok meg så kom dette til å gå. Ble litt knuffing for å få folk unna, men inn på oppløpet var det bare å feire det jeg kunne. Helt rått med slik klaff. Bildet sier det meste om følelsen tror jeg.

58. plass totalt, og 14. plass i klasse M30. Var veldig fornøyd med det. Tenkte ikke på Hawaii. Det sluttet jeg med etter IM Germany i 2005. Med 6 plasser i klassen holdt vi på å dra rett på stranda mandag, istedenfor på Hawaii-plass utdeling. Man må nemlig være til stede når navnet blir ropt opp, og takke ja.

Vi tuslet innom teltet, mest for å se på livet og glade mennesker som skulle til Hawaii. De startet M30, og plutselig bara rullet det nedover! Flere plasser som ikke ble hentet. Jeg ble skjelven, og mistet tellinga på hvor langt ned på lista de var. Da sier fyren opp på scenen ”Espen Wagener, Norway, do you acept your spot??”

!!!!

Tror ikke de var i tvil om svaret! Dagens høyeste seiersskrik i teltet. Gal nordmann med lyst hår. Armene hevet. Så tror jeg det svartnet for meg. Det kom noen tårer også er jeg redd. Helt rått!!

Hadde gudskjelov tatt ut penger, så jeg fikk betalt startkontigenten på 380 Euro. Jeg er kvalifisert til Ironman Hawaii Triathlon World Championship! Etter 12 forsøk. Det første i Roth 1997.

Så nå er det bare å håpe på forståelsesfull arbeidsgiver. Og noen velvillige sponsorer. Så jeg får mulighet til å reise. For de 20.000 dette vil koste er ikke på budsjettet i år.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende