Så var det endelig klart for Ford Ironman Triathlon World Championship 2007. Endelig var jeg på startstreken sammen med verdens beste triathleter. Som vanlig sov jeg dårlig natta før. Våknet omtrent hver time, svetta og vrei meg. Alt som normalt.

Spiste frokost i 4-tida og gikk til start rett før 5. Fikk merket på startnummer og gjort klar sykkelen, så var det bare å gjøre klar til start. Stod i vannet når proffene startet og svømte ut til startlinja med engang de dro av gårde.

Kanonen smalt og vi var i gang. Jeg la meg til venstre i starten, men allerede ved første bøye var jeg presset helt inn mot den. Det var like trangt som alltid i en sånn start, og helt opp til vending var det bare å følge på strømmen. Syntes jeg svlmte bra, og klokka viste 31.30 halveis. Da ble jeg optimst og ås for meg svømmetid under 1.05. Fant beina på en kar med lange bein på svømmedrakta (det tror jeg faktisk ikke er helt lov men….). Det var perfekt. Han var akkurat litt raskere enn meg, og jeg fikk perfekt draft. Var nær ved å miste beina hans et par ganger, men sloss for å holde de. Det ble mer strekk i feltet på tilbaketuren, og sett i ettertid hadde vi nok tidevannet mot oss tilbake. Det gikk hvertfall seinere og jeg var litt skuffet når klokka viste 1.12 på land.

Men hadde ikke tid til å bry meg om det. Tok sikkert 50 plasser i T1, og la i veg ut på sykkel. Møtte Arild akkurat når han var ferdig med første lille runden i byen, mens jeg skulle starte på den. Regnet ut at han var ca. 15min foran. Greit nok. Jeg måtte uansett bare kjøre mitt eget løp. I starten av Queen K holdt de på å bære Natascha Badmann, en av kvinnefavoritene og 6 ganger mester, inn i en bil. Hun hadde truffet en kjegle i veien, velta og ødelagt skulderen. Synd.

Som vanlig plukket jeg plasser hele tiden på sykkel. Men ikke like lett som i andre Ironman. Skulle bare mangle. Dette er VM, og her er bare de beste som har kvalifisert seg i stevnene rundt omkring. Vi hadde svak motvind ut til Kaiwahee, der bakkene mot Hawi starter. Med engang vi svingte av mot Hawi kom det mye sterkere vind, skrått i mot fra høyre. Yes! Tenkte jeg. Samme forhold som når vi testet løypa på søndag. Da kommer det til å gå for hjem igjen! Det skulle vise seg at jeg fikk lang nese….

Rett før vending i Hawai blir en tysker rett foran meg påkjørt av en bil som krysset over fra motsatt kjøreretning. Steike! Han var 200m foran meg! Tror det gikk bra og at han kom seg vider faktisk. Men han må nok kjøpe nytt karbon forhjul når han kommer hjem…

Ned fra Hawi med vinden i ryggen gikk det så det suste. Litt ekkelt i sidevinden, men har hadde jeg fordel av å ha prøvet dette på trening. Men så……det er ikke mulig! Når vi igjen svinger av til Queen K, med 70km igjen å sykle har vinden snudd! Ai ai! Det ble laaaangt in til Kona igjen. Slettene tok aldri slutt, og ikke en eneste meter kom gratis. Der og da skjønte jeg hvorfor dette løpet er spesielt, og regnes som hardere enn det meste. Med sola steikende i nakken føltes det bare brutalt. Kom meg nå endelig inn til Kona, sykkeltiden på 5.20 sier sitt om forholdene. Jeg syklet minst like bra som i Klagenfurt når jeg hadde 4.54.

 Løpinga rundt skiftesona i T2 er det nærmeste jeg har vært tortur. Underlaget fungerte som stekeplate. Og barbeint var ikke det særlig godt. Var sikke på jeg fikk brannsår under beina. Og det gjorde faktisk vondt under foten i over 10km. Startet kontrolert på løp, og var nøye med å fylle capsen med is på hver eneste drikkestasjon. Drakk så mye som mulig, både vann,

sportsdrikk og cola. Løp hele tiden også med våte svamper under triathlon toppen. Likevel var det varmt. Første strekket frem og tilbake på Alii Drive var for så vidt greit. På Kuakini tok det helt av! For da kom vinner Chris McCormack rett imot med 600m igjen til mål. Gutt som feira. Og med helikopter rett over og masse motorsykler var jeg plutselig midt i smørøyet. Så lenge det varte….

I bånn av Palani kom jaggu meg danske Torben Sindballe u full fart på 3.plass! Sinnsykt bra! Jeg skrek til han og fikk tommel opp tilbake. Han hadde Mario Van Honacker i hælene og lp som besatt for å holde pallplassen. Det greid han og ble dermed 2. skandinav til noen gang å klatre opp på pallen her.

På toppen av Palani var det bare å legge i vei på Queen K igjen mot Energy Lab. Steike ta! Det var varmt! Sykt varmt. Mitt i lavalandskapet, 30 grader, uten en sky på himmelen. Jeg følte keg holdt på å koke over, men holdt beina i gang i bra fart og pøste på med is og drikke. Over den ene kulen var jeg sikker på vi skulle ned i Energy La for å snu. Skuffelsen var stor når jeg så enda an 4km lang slette foran meg, med masse løpere. Så langt ut??

Energy Lab gikk engentlig ganske bra. Møtte Thomas Haugødegard på toppen, han ble beste nordmann med tid rundt 9.45. Møtte Arild halvegs ned, og så at det fortsatt var ca 15min mellom oss. Endelig oppe på Queen K var det 10km igjen, og jeg greide å øke farten litt. Tok igjen Desiree Ficker, som hadde en tung dag, men som likevel fortsatte til mål. Kanskje noe å lære av for alle de andre proffene som sleit, og som pakket sammen alt for tidlig? Samme honør til Rutger Beke som var ute å gikk på Queen K, men han kom seg i mål.

Jeg presset på det siste jeg hadde til toppen av Palani, så var det bare å nyte øyeblikket og fullføre med stil. Fikk et norsk flagg 100m før mål, og feiret med klump i halsen. Endelig i mål på Ironman Hawaii!!

Er fornøyd med løpet jeg. Ble nummer 475 totalt, nummer 85 i klasse M30. Jeg føler løpet var like bra som i Klagenfurt, bortsett fra de 10min jeg fikk i sekken på svømminga. Var forberedt på det, når det var uten våtdrakt. Kongsberg Svømmehall, som har vært stengt siden juli kan også ta noe av skyldenJ

Ironman Hawaii er brutalt og helt klart den hardeste Ironman jeg har kjørt. Du får ingenting gratis i denne løypa, og må jobbe med deg selv hele tiden. Jeg er utrolig glad for at jeg fikk oppleve dette. Tusen takk igjen til alle som har støttet meg på veien. Nå blir det sofa og familieliv når jeg kommer hjemJ

Tips oss hvis dette innlegget er upassende